✔️ Stake Birken

Med Birkebeinerrennet bak oss, er det nå bare 3 konkurranser igjen i Ski Classics denne sesongen. Jeg synes en sesong bruker å gå fort, men denne sesongen har bare fløyet av sted og det kjennes som jeg nettopp har begynt. For det er først nå det kjennes som at min kropp begynner å våkne til liv igjen. Selv om det kanskje ikke ser sånn ut når man leser resultatlisten fra Birken. Det ble første stakeforsøk for meg i år, og jeg må si at det gikk bedre enn forventet. Den første bakken er både lang og tung, men det er den uansett om man går med eller uten feste. Jeg følte at jeg hadde kontroll på både kropp og situasjon opp mot dølfjellet, og i min birkebeinerhistorie har jeg nok aldri gått bedre opp dit. Men som alltid på renn som går over fjell, vet man aldri helt hva som venter når man kommer opp i høyden, og i år gjorde vi en feilvurdering av forholdene som rådde. Det ble tungt å holde farten oppe når skiene ville noe annet. Men slik er det i denne idretten, og det er ikke noe å sutre for. Jeg velger å ta med meg den gode følelsen jeg hadde, og det at jeg kjenner at kroppen restituerer seg fort igjen. Så får resultatlisten si det den vil. Det som er bra er at det er få dager igjen til neste renn og forhåpentligvis kan den gode stakeøkten jeg fikk på Birkebeinerrennet har gitt effekt! Fram til det blir det noen dager på hjemmebane med blant annet magetrening med min lille coach😊


Vasaloppet

Vasaloppet 2017 ble spesielt for meg på mange måter. Først og fremst var det det rennet jeg hadde sett mest fram mot. Den 5.mars skulle jeg være i toppform og målet skulle være å få kransen rundt halsen. Etter en sesong som ikke på noe vis har vært som planlagt, ble jeg nødt til å redigere målet ganske kraftig. Bare det å stake de 9 milene kjentes i år nesten overmektig med mangel på alle tenkelige typer fysisk trening. Det eneste området jeg kjente meg godt forberedt på før start var det mentale. Jeg hadde gått igjennom hver eneste kilometer så mange ganger i hodet på forhånd. Terpet inn positive tanker passende til de ulike delene av løypa. Jeg hadde også, som jeg har gjort noen år, fått med meg lillebror Espen som hjelperytter. Planen var klar, helt til vi på søndag kveld fikk info om en ny regel. Som dame får man ikke gå i rygg på samme løper for lenge. Dermed hadde vi ikke lengre noen plan. Vi ble enige om at for å være på den sikre siden fikk Espen sørge for å holde seg bak meg eller i et annet spor til enhver tid og aldri røre meg eller stavene mine. Han fikk også i oppgave å være gentleman i feltet og slippe inn andre damer som ville inn i sporet. 

På søndag morgen var jeg for andre gang i mitt liv nervøs før et skirenn. Jeg bruker ikke å ha problemer med frokosten, men i år var jeg nødt til å kjempe ned havregrøten. På oppvarmingen kjente jeg meg tung og kraftløs. Hvordan skulle denne kroppen ta seg opp den første bakke uten feste? Og hvordan skulle jeg komme meg fram i motvinden de resterende 87 km?  Med noen korte, konkrete arbeidsoppgaver fra Espen og mine egne innøvde tanker, kunne jeg likevel stå å vente på startskuddet med et smil. 

Når startskuddet gikk, var det ikke så mye å tenke på lenger. Fokusere på arbeidsoppgaver og passe på stavene. Den første bakken gikk over all forventning. Jeg har nok aldri gått så bra opp den før. Men på toppen ble min tynne treningsbakgrunn og mangelen på staketrening fort avslørt. Jeg hadde rett og slett ikke nok fart og driv i stakinga til å henge med. Jeg tettet luker og gav meter, tettet luker og gav meter. Slik gikk det egentlig hele vegen til Mora. Det var et ekstremt tøft løp mentalt. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg hørte Espen si «Opp i ryggen, Laila!» Når en selv nesten har gitt opp, er det bra å ha en ekstern indre stemme som kan si at du klarer mye mer enn du tror, uansett hvor sliten du er. 

Med sesongens beste plassering og en kropp som faktisk begynner å våkne til liv, sier jeg meg godt fornøyd med gjennomføringen av årets Vasalopp. Jeg har mye positivt å ta med meg og hvis jeg får muligheten til å stille meg på start neste år, så er det tross alt bare 361 dager igjen!😊

Takker alle som tok seg tid til å serve oss med alt vi måtte ønske hele helgen! Det var førsteklasses!


Litt mer fart

Med kun en uke igjen til selveste Vasaloppet har jeg i dag bevilget meg en hviledag etter gårdagens Tjejvasa. Det har på en måte blitt en tradisjon i oppladningen til Vasaloppet. Selv om egentlig ikke noe av denne vinteren har gått som planlagt, er det godt å få gjennomført noe slik det var tenkt fra begynnelsen. Etter å ha kommet meg i mål på en 7.plass i går, sitter jeg igjen med mye positivt i bagasjen. Kroppen begynner endelig å svare igjen, etter snart 3 måneder i dvale. Det kjennes stabilt teknisk, og jeg tåler fartsøkninger, i alle fall opp til en viss grense. Men når det går rykk i feltet en bit ut i løpet, har jeg ikke farten inne. Det gjør at det blir veldig vanskelig å tette luker som oppstår og i går resulterte det i at jeg havnet i ensomhet med 18 km igjen til mål. Men for treningen sin del gjorde ikke det noe. Jeg fikk en skikkelig mentalt hard økt der jeg måtte stå for farten selv for å holde unna for de som jaget bak. Den erfaringen er bra å ha med seg om en uke når jeg kommer på samme punkt, og har gått 70 km for å komme meg dit. Hva jeg kan forvente meg om en uke er egentlig ganske uvisst. Det blir det desidert lengste løpet hit til i år, og jeg har aldri kommet inn med så alternativ forberedelse. Men som det kjennes nå er jeg utrolig glad for å kunne komme meg til start, og jeg gleder meg til å ta fatt på de 90 km som venter neste søndag!


Marcialonga 2017

Marcialonga 2017 er historie, og jeg og Jerry har kommet oss hjem til Östersund og hverdagen igjen. For min del ble det en slitsom dag i Val di fiemme. Planen var å starte offensivt og henge på så lenge som mulig. Sså skulle jeg si ”yes!” for hver kilometer jeg var med teten. Jeg fikk si ”yes!” 5 ganger för jeg var full av melkesyre. Derfra ble det både langt og tungt. Det var bare å bytte fokus til å pröve å ta seg i mål uten å gå ut i fiskebein. Det klarte jeg i alle fall, og med treningsgrunnlaget tatt i betraktning må jeg egentlig si meg fornöyd med det jeg fikk ut av rennet. Når jeg tenker på at jeg forrige lördag satt på en ergometersykkel foran TVn og så på La Diagonela samtidig som jeg måtte passe på så ikke pulsen ble for höy, da kjennes det litt som en seier bare at jeg kunne stille til start på Marcialonga. Den förste konkurransen i 2017 er i alle fall unnagjort og jeg vet at det finnes stort rom for forbedringer. Nå er det bare å pröve å få inn så mye bra trening som mulig för neste viktige renn, og håpe på at kroppen spiller på lag, så kanskje jeg kan finne formen mot slutten av sesongen.

For herrene ble Marcialonga et renn med ganske jevnt höy fart og noen utbrytninger. Det er mye som skjer i feltet nedover dalen, og löypa er smal og svingete. Jerry som hadde en middels dag i sporet, hadde ikke helt krefter på slutten for å ta posisjon inn mot den siste bakken. Selv om formen hans i det siste har värt stabil, kjenner han at han mangler det siste giret for å väre med å kjempe om de aller fineste plasseringene. Men det er over en måned igjen til Vasaloppet, så det er god tid til å finne flere gir! Om 11 dager er vi klare for neste renn i Ski Classics, da er vi i Toblach og vi gleder oss!


Siste dag før Marcialonga 

Jeg kan ikke huske noen gang tidligere da jeg har vært så dårlig forberedt på skirenn men gledet meg så mye som jeg gjør denne gangen. Etter 44 dager i sykesengen kjennes så befriende å endelig være tilbake igjen. Så uansett hvordan det går i morgen, føles det som en seier bare å være i stand til å stille til start! Dagene her i Val di fiemme har vært fullstendig feilfrie. Til tross for bar bakke har de fått til helt fantastiske spor, og været har også vist seg fra sin beste side. Oppladningen min nå etter sykdommen har bestått av totalt ca 20 treningstimer. 2 kortere hardøkter har jeg fått inn, og det har faktisk kjentes overraskende bra hit til. Kroppen er i alle fall muskulært uthvilt, så overskuddet er det ikke noe å si på. Så vil det vise seg i morgen hvor langt det rekker med mye overskudd. Jerry har i det siste hatt stigende form, og har ser frem mot morgendagen. Han har mange gode minner her fra dalen, så det skal bli spennende når startskuddet går!


Antibiotika-kur…

I stedet for å forberede leg til avreise til Seefeldt og se fram mot neste renn blir det hjemmebane som gjeller for meg. Den seige forkjølelsen ville ikke slippe taket likevel og nå sitter jeg med (mest sannsynlig) bihulebetennelse, nesespray og en 10-dagers antibiotika-kur. Jeg blir derfor nødt å gi opp håpet om å få gå både nå til helgen i Seefeldt og helgen etter i Sveits. Det er utrolig kjedelig å måtte innse faktum, men nå er det ingen ting å gjøre med tingenes tilstand. Jeg får trøste meg med at sesongen er lang og at det fortsatt finnes håp om å finne formen når det begynner å nærme seg vår. Sannsynligvis blir jeg nødt til å gjøre noen tøffe prioriteringer i februar for å få tid til å legge inn en hardere treningsperiode. Det trengs virkelig nå, siden jeg har over en måned på sidelinjen. Men forhåpentligvis kommer jeg meg tilbake i trening tidsnok til å i alle fall kunne stille opp i Marcialonga i slutten av denne måneden. Å håpe på noen jubelplassering der vil være å håpe på for mye, men jeg lengter så til å kunne konkurrere igjen og jeg skal sørge for å nyte hver sekund hvis jeg får til å stille opp!


God jul

Etter en seig forkjølelse på nesten 3 uker har jeg endelig kommet igang med trening igjen. Med nysnø og perfekte trikkeskinner å gå på ble det en fantastisk start på julaften. Selv om formen er langt borte igjen nå så er det alltid godt å komme igang igjen og kjenne at man er på rett veg. Med en lang forkjølelse i stedet for en god treningsperiode må jeg endre en del i planene fremover. Det blir ikke noen konkurranse i Åre den 26., og jeg blir nødt til å holde trykket på treningen litt lenger inn i januar enn planlagt. Men jeg har lært meg at selv om saker og ting ikke blir som man har tenkt seg så kan det bli bra likevel! Jeg og Jerry ønsker alle en riktig god jul!😊


Hjemme igjen

Da er sesongens første turne historie. Det har vært en innholdsrik tur og de to korteste «langløpene» for i år er unnagjort. Jeg synes selv jeg sitter igjen med en god følelse og gode svar etter disse to rennene. Hit til har det gått bedre og bedre for hvert eneste renn, og jeg føler at jeg virkelig er på rett veg. Det kjennes som at det er bare å fortsette å konkurrere nå og la konkurransene gjøre sin virkning, så håper og tror jeg at formen kommer til å være bra fra midten av januar. Etter en rundtur som denne må vi også si oss fornøyd med at logistikken har fungert. Med en baby og x antall kg overvekt i bagasjen er det minst sagt en utfordring å reise, enda mer å prøve å ha litt overskudd igjen til å gå gode skirenn. Men jeg synes det har gått bra og under oppholdet i Livigno hadde vi god hjelp av rutinerte barnevakter så vi kunne ta det litt med ro inn mot selve rennet. Dessuten får man litt perspektiv på saker og ting og jeg kan konkludere med at man er mer sliten i armene etter et halvt døgn på reisefot med en baby på armen enn etter 30 km staking😉 


Logistikksesongen er i gang

Da har vi fått pakket om klær og utstyr etter åpningshelgen i Bruksvallarna og er klar for nye eventyr i Pontresina i Sveits. Det vi kunne ta med oss fra Bruksvallarna var for min del 3 godt gjennomførte renn der jeg virkelig fikk kjenne på konkurransefart igjen. Å få ta på seg startnummeret var bare helt herlig! Men jeg kjenner at jeg har vært borte fra gamet en stund, så disse øktene var gull verdt. På forhånd var det veldig vanskelig å tenke seg hva jeg kunne forvente meg av resultater. Nå i etterkant kan jeg si meg fornøyd med skøyterennet der jeg ble nr 32, litt mindre fornøyd med klassisken der jeg ble nr 39, men i sprinten gikk det over all forventning og jeg fikk med meg en 19.plass. Totalt sett ei bra helg med akkurat det jeg trengte. Men nå venter som sagt nye utfordringer. I morgen flyr vi til Sveits og på søndag braker Visma ski classics-sesongen løs. Det blir en myk start med 10 km prolog først. At det er en myk start passer oss bra da jeg, Jerry og Ellie utgjør hele teamet på plass. Men så lenge de ikke flytter på starttidspunktene skal det i følge våre beregninger gå å få tid til at både jeg og Jerry går rennet uten at Ellie skal behøve å passe seg selv. Vi får rett og slett skynde oss til mål😉


Testrenn

I dag fikk både jeg og Jerry ta på oss startnummer igjen. Østersunds skiklubb arrangerte skøytetestrenn, så da benyttet vi anledningen til å kjenne litt på blodsmak og melkesyre før de ordentlige konkurransene starter. Det er alltid uvant med de første skikkelig harde øktene på ski, men nå det er ca ett og et halvt år siden sist jeg presset seg så har på ski. Jeg har virkelig lengtet til dette, og det er som at jeg lengter mer og mer jo nærmere sesongen kommer. Det er vanskelig å si akkurat hva det er jeg lengter til. Den spente, forventningsfulle følelsen før et renn, følelsen av å kunne presse seg maksimalt og samtidig holde fokus under selve konkurransen eller den tilfredsstillende følelsen av utmattelse når man har gjennomført et bra renn. Om en uke er vi i alle fall i Bruksvallarna og lader opp til skierenn. Tre renn på rad blir det. Jeg kjenner at for min del er det like bra å sette i gang sesongen skikkelig. Jeg trenger hvert sekund med konkurranserutiner, uansett om det er sprint eller skøyting. Etter dagen i dag føler jeg meg i alle fall litt mer forberedt. Jeg syntes jeg kunne gjennomføre de 10 km med OK stil og bra fokus. Jeg klarte å presse meg til tross for at det var skøyting og så rakk jeg akkurat i mål i tide til å ta et bilde av Jerry før han skulle gå i mål 😉